Hverdagen blir ikke enklere, det føles hvertfall ikke sånn..
Det er så mye som minner meg om min kjære storesøster. På vei til jobb hører jeg en sang på radioen som jeg veit hun likte. På vei til bussen ser jeg mødre med barnevogner. På jobben lager jeg ting hun også pleide å lage. På forskjellige butikker er det ting hun likte. Kommer hjem og ser brudebildet av henne, ser ting jeg har fått av henne både til jul, bursdager og når hun bare følte for å gi en gave.... Det er så mye som minner meg om henne.....! <3<3<3
Det er vondt hele tia. Jeg får så mange tanker. Det er så mye hun ikke rakk som hun ville være med på. Jeg husker det veldig godt, det hun sa når hun ringte meg 15 novemner 2011. Den samtalen hvor hun fortalte at hun hadde fått kreft igjen, men denna gangen kunne hun ikke reddes. Da husker jeg hun sa at hun skulle holde ut det hun kunne makte for å få med seg den nye gutten som kommer i familien og første skoledag til sønnen sin.
Det er noe jeg tenker på veldig ofte, og er lei meg for at hun ikke rakk det.
Men noe som gjør enda mer vondt er at jeg ikke får alle søstrene mine i mitt bryllup. Mitt største ønske var at hun skulle få se sin datter og sønn være brudepike og brudesvenn i mitt bryllup. At hun skulle få se hvor stolte de hadde vært slik jeg var når jeg var brudepike i hennes bryllup.
Det gjør veldig vondt at hun ikke kommer til å få møte barna mine. At hun ikke får oppleve å se barna hennes vokse opp. DET ER SÅ VONDT!!!!!!!!!!
Jeg prøver hvertfall å gjøre dagene så normale som mulig. Jeg kommer meg på jobb, men har hatt mange mingreneanfall i det siste. Men det er egentlig ikke så rart. Og jeg har vært på jobbintervjuer for ekstrajobber. Og det er vanskelig å svare når de spør om jeg har søsken. Jeg har ennå ikke klart å si at jeg nå bare har 2 søstre. Jeg klarer bare å si at jeg har 3 søstre (som er det jeg har). Jeg klarer ikke si at hun ene gravla jeg for en måned siden i morgen. Jeg klarer ikke si det. Hvordan skal jeg takle det framover?
