Min hverdag

Sånn går nå dagan.. Eller gjør de egentlig det?

Hva skal man si?
Jeg er ikke akkurat i mitt beste ellement om dagen. Eller mer riktig å si månedene... Alt jeg gjør har blitt veldig vanskelig. Når skal det bli lettere?
Hvor har lysta til å gjøre ting som jeg gjorde før blitt av?
Hvor har orken blitt av?

Det er jammen ikke lett å miste hele reisverket ditt på en gang. Man føler at alt rundt deg raser ned. Hvordan skal jeg få reist opp mitt eget reisverk?
Off som jeg savner deg, storesøster! Hverdagen er over hodet ikke lett uten deg!
 Alt jeg lurer på og vil spørre deg om. Bare deg!

Det var tungt å ha første familiesamling nå i dåpen og bursdagen som var. Jeg merka veldig at vi alle skulle ønske at den tomme stolen ikke var tom. At den var fylt med latter og glede som den har vært i alle år før nå.
Det blir veldig tungt framover, det merker jeg. Og det har nå om noen dager gått hele 6 tunge måneder siden søstra mi blei en engel. Det er veldig vondt å tenke på at det har gått så mye tid allerede.

Vi damene på jobben satt og snakka sammen i dag om familie og den slags. Til vi plutselig kom inn på tema om viktige familiemedlemmer og død. Jeg har skjønt det at bortgangen til min søster vil prege meg i lang tid. Hun ene mistet moren sin for 2 år siden om noen dager og det er ennå tøft for hun. Forskjellen nå er at hun kan snakke om mora si og fortelle alt det gode med et smil om munnen og ikke ty til tårene. Mens hun andre ikke klarte å tenke seg hvordan det vil bli når hennes mor går bort. Jeg sa ingenting for da ville jeg ha begynt å gråte. Selv om jeg mista min eldste søster så var hun også en reservemor for meg. For meg føltes det helt naturlig å spørre henne om ting jeg lurte på. Jeg kunne i hovedsak spørre om alt. Når som helst. Så en god reservemor var hun!

I løpet av de siste månedene hennes blei min søster dårligere og dårligere. Hun måtte ha mer og mer hjelp. Og det blei bare tøffere og tøffere å se hun sånn hun var. Vi søstrene lagde en kveld med sushi og afrikansk mat og inviterte vår søsters venner så hun kunne få en bra kveld. Og den helga den var tøff. Jeg måtte blandt annet hjelpe hun å spise. Hun ville ha suppe og det blei litt vanskelig å spise. Så da måtte jeg hjelpe til. Når jeg var ferdig med å hjelpe henne sa hun mens hun gråt "det er ikke riktig at lillesøster må hjelpe meg å spise". Det var veldig vanskelig å holde tårene tilbake når hun sa det.

I løpet av den siste uka hvor hun levde blei hun mindre og mindre bevist på alt rundt seg sjøl. Men en kveld var hun helt klar når jeg kom på et siste besøk før natta. Og da fikk jeg snakka med hun og hjulpet hun med drikke og slikt. Selvfølgelig gråt jeg hele tiden, men det var deilig å høre hun si navnet mitt, at hun kjente meg igjen og sa hva hun trengte. Før jeg skulle gå tok jeg tak i hånda hennes og sa at jeg nå skulle gå tilbake til huset og sove. Da klemte hun hardt tilbake og sa "god natt, Maria. Jeg er glad i deg. Vi ses i morra". Og det var siste gang jeg snakka med hun mens hun var tilstedet og ikke i morfinrus. Ikke mange dager etter sovna hun inn...

Off, jeg klager sikkert mye på alt detta her. Bloggen handler jo om min hverdag og detta er det som preger min hverdag. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal takle detta på en bra måte. Det er bare vondt!

<3<3<3