Nå er det 18 dager siden min storesøster ble en engel. Det er 10 dager siden begravelsen hennes. Det har ikke gått 1 minutt siden jeg sist savnet henne.. Savnet er der hele tia og det blir ikke borte, bare større.
Det er veldig rart og skremmende at jeg snakka med henne for 24 dager siden. Det er 24 dager siden jeg sist så henne i øynene, hørte hun puste, hjalp henne med å drikke vann, snakka med henne. Det er 24 dager siden jeg fortalte hun at jeg var glad i henne mens hu så på meg.
Det er 19 dager siden jeg så henne ligge der så fredfull. Hu var så pen der hun lå.
Det er 19 dager siden jeg så søstra mi for siste gang....
Det er vondt å vite at jeg aldri kommer til å få søsra mi tilbake. Det er vondt å vite at jeg aldri skal få høre henne le eller hennes morsomme humor. At jeg aldri kommer til å få en telefon fra hun hvor hun spør meg om forkjellige matretter som hun lurer på. At jeg aldri skal få høre hun erte meg for klæra mine eller at jeg er den som alltid har vært så jålete..
Jeg savner alt ved hun. Jeg savner søstra mi!!! <3<3<3
Det er en tanke som hjelper, tanken at hun har det godt! Hun sliter ikke lenger med kreften.
Men det er vondt samtidig.
Jeg er glad jeg fikk den tia jeg fikk sammen med hu. Og når jeg får egne barn skal di får vite alt om den fantastiske tanta dems. Det er ikke til å unngå!!
Det er tøft å komme tilbake til hverdagen. Det er tøft med alle kondulansene, alle som kommer og gir medfølelse. Det er tøft. Selv om jeg sjøl syns det blir litt mye av og til så veit jeg at alle mener det godt. Men det er veldig tøft.
Og at folk vil snakke med meg om det. Det er tøft. Det er tøft men samtidig bra for meg.
Jeg har en liten grue-følelse i meg for høytidene framover. Hvordan kommer bursdager til å bli? Hvordan kommer jula til å bli? Hvordan kommer alle andre høytider til å bli?
Bare sommeren blir tøff. Komme til toten. Vite at radioen ikke står på i stua, søstra mi sitter på verandaen og soler seg og det ikke er nybakte blåbærmuffins på bordet. Eller nybakt middagskrigle...
Savnet er enormt......
<3<3<3
mandag 30. april 2012
søndag 15. april 2012
12 APRIL 2012
12 april 2012 tapte min kjære, fantastiske storesøster kampen mot kreften. Hun sovnet rolig inn og alt var veldig fredfult. Hun hadde ingen smerter noe som alle rundt henne var opptatt av at hun ikke skulle ha.
Hun var også så fredfull når jeg så henne siste gangen. Hun lå der så vakker og hadde det godt. Hendene hennes var fortsatt myke som dem alltid har vært. Hun hadde fått to roser av barna hennes som de hadde satt pent i hendene hennes. Hun var så fredfull der hun lå. Så pen. Så vakker.
Hun hadde hjernesvulster. Hun har vært igjennom behandling, men siden det var hjernesvult blir operasjon og slikt veldig vanselig. Så vi var alle klar over at det gikk den veien det gikk. Men likevel veldig vondt..!
Off som jeg savner hun allerede. Den fantastiske søstra mi som hele livet mitt har vært mitt anker. Hun har hjulpet meg igjennom godt og vondt og hele tida vært som en ekstra mor for meg. Hun har hele veien vært mitt forbilde. Alt hun gjorde ville jeg gjøre. Alt hun hadde fått ville jeg ha.
Hun var så glad i engler, noe jeg også har blitt. Og siden hun nå har blitt en engel er det mitt nye anker.
Det vil bli en hard tid framover, desverre.. Mye tomrom som blir vanskelig å fylle... Men mye hjelper at jeg nå veit at søstra mi ikke lenger har det vondt...
Surrounded by Love
Angel of the Heart
Hun var også så fredfull når jeg så henne siste gangen. Hun lå der så vakker og hadde det godt. Hendene hennes var fortsatt myke som dem alltid har vært. Hun hadde fått to roser av barna hennes som de hadde satt pent i hendene hennes. Hun var så fredfull der hun lå. Så pen. Så vakker.
Hun hadde hjernesvulster. Hun har vært igjennom behandling, men siden det var hjernesvult blir operasjon og slikt veldig vanselig. Så vi var alle klar over at det gikk den veien det gikk. Men likevel veldig vondt..!
Off som jeg savner hun allerede. Den fantastiske søstra mi som hele livet mitt har vært mitt anker. Hun har hjulpet meg igjennom godt og vondt og hele tida vært som en ekstra mor for meg. Hun har hele veien vært mitt forbilde. Alt hun gjorde ville jeg gjøre. Alt hun hadde fått ville jeg ha.
Hun var så glad i engler, noe jeg også har blitt. Og siden hun nå har blitt en engel er det mitt nye anker.
Det vil bli en hard tid framover, desverre.. Mye tomrom som blir vanskelig å fylle... Men mye hjelper at jeg nå veit at søstra mi ikke lenger har det vondt...
torsdag 12. april 2012
En koselig jente/søsterkveld
Tenkte jeg skulle legge ut bilder av maten som jeg og mine søstre lagde for min eldste søsters kveld med venninner. Hun ønska sushi og samosa. Samosa er en matrett vi har tatt med oss fra Kenya for der spiste vi mye av det! Det er som en vårrull bare i form av en trekant og den er fylt med kjøttdeig, masse løk, krydder, chili, andre urter. KJEMPE GODT!!! Og det var vår eldste søsters ønske om å få ha en jentekveld hvor søstrene var med og at søstrene lagde maten.
Den kvelden var veldig koselig og alle som kom syntes det var kjempehyggelig. Og at maten var god. Desverre var det det siste min storesøster fikk oppleve utenom familie før hun ble dårligere og flyttet til kreftavdelingen på sykehjemmet.
Men hun sa hun hadde kost seg skikkelig og hun var fornøyd. Desverre blei hu dårlig på grunn at det var så mange. Men hu sa det var verdt det.
Det er både godt og vondt å høre.... Men her er hvertfall maten.
Her er SAMOSEN, den trekantede maten...
Alt vi brukte til sushi'en var sushiris, salmalaks, crabstiks, kamskjell, scampi, tang, agurk, avokado, sesamfrø og det blei kjempegodt!
Den kvelden var veldig koselig og alle som kom syntes det var kjempehyggelig. Og at maten var god. Desverre var det det siste min storesøster fikk oppleve utenom familie før hun ble dårligere og flyttet til kreftavdelingen på sykehjemmet.
Men hun sa hun hadde kost seg skikkelig og hun var fornøyd. Desverre blei hu dårlig på grunn at det var så mange. Men hu sa det var verdt det.
Det er både godt og vondt å høre.... Men her er hvertfall maten.
søndag 8. april 2012
Påskesamling med familien
Nå er påsken her. Og det samme er våren. Hestehovene har sniki seg opp i sollyset...
Men i familien er det en som nå snart blir borte. Søstra mi som er alvorlig kreftsyk ligger nå på et kreft/omsorgssenter og der blir hun liggenes til alt er over.
Vi blei tilkalt av senteret hun ligger på i starten av påsken. Da kom beskjeden vi viste ville komme en gang, at familien burde komme. Så da reiste foreldra mine først. Og så kom resten av oss etter.
Vi skjønte at detta går mot slutten når vi kom inn der søstra mi ligger. Hun har det ikke godt nå. Overhode!
Så siden den dagen har vi rullert på å være hos henne døgnet rundt så hun hele tiden har noen hos seg.
Og hun blir dårligere og dårligere. Og vi alle går i spenn og venter på når det skal skje. Det var en uke siden på fredag at vi blei ringt etter, så søstra mi er sterk som har holdt ut så lenge. Men det merkes at hun ikke blir bedre.
Hun klarte å snakke og vise hva hun ville når vi kom. Men i dag når jeg var der tenkte jeg over hvor mye dårligere hun har blitt bare på noen dager. Nå klarer hun ikke snakke lenger, det blir bare litt lyd ut av det. Hun har øynene mest lukka. Og når vi holder hånden hennes klarer hun ikke klemme like bra lenger. Og hun ynker seg på hver utpust. Hun har det ikke bra!
Vi er alle slitne. Men vi henger i så lenge det er liv.
Men hva slags liv er det å bare ligge der i morfinrus?
Det som er bra er at de passer på hele tida at hun ikke har vondt!
Så nå er alt opp til naturens gang. Det er vondt å si det, men vi må skjønne virkeligheten. Hun kommer ikke til å bli bedre, hun kommer til å dø. Og vi må komme oss igjennom det. Det er virkeligheten.... Men virkeligheten er hard. Den er vond. Fryktelig vondt...
<3<3<3
Men i familien er det en som nå snart blir borte. Søstra mi som er alvorlig kreftsyk ligger nå på et kreft/omsorgssenter og der blir hun liggenes til alt er over.
Vi blei tilkalt av senteret hun ligger på i starten av påsken. Da kom beskjeden vi viste ville komme en gang, at familien burde komme. Så da reiste foreldra mine først. Og så kom resten av oss etter.
Vi skjønte at detta går mot slutten når vi kom inn der søstra mi ligger. Hun har det ikke godt nå. Overhode!
Så siden den dagen har vi rullert på å være hos henne døgnet rundt så hun hele tiden har noen hos seg.
Og hun blir dårligere og dårligere. Og vi alle går i spenn og venter på når det skal skje. Det var en uke siden på fredag at vi blei ringt etter, så søstra mi er sterk som har holdt ut så lenge. Men det merkes at hun ikke blir bedre.
Hun klarte å snakke og vise hva hun ville når vi kom. Men i dag når jeg var der tenkte jeg over hvor mye dårligere hun har blitt bare på noen dager. Nå klarer hun ikke snakke lenger, det blir bare litt lyd ut av det. Hun har øynene mest lukka. Og når vi holder hånden hennes klarer hun ikke klemme like bra lenger. Og hun ynker seg på hver utpust. Hun har det ikke bra!
Vi er alle slitne. Men vi henger i så lenge det er liv.
Men hva slags liv er det å bare ligge der i morfinrus?
Det som er bra er at de passer på hele tida at hun ikke har vondt!
Så nå er alt opp til naturens gang. Det er vondt å si det, men vi må skjønne virkeligheten. Hun kommer ikke til å bli bedre, hun kommer til å dø. Og vi må komme oss igjennom det. Det er virkeligheten.... Men virkeligheten er hard. Den er vond. Fryktelig vondt...
"Når man møter virkeligheten finner man fort ut at livet er skjørt"
Abonner på:
Innlegg (Atom)