Men i familien er det en som nå snart blir borte. Søstra mi som er alvorlig kreftsyk ligger nå på et kreft/omsorgssenter og der blir hun liggenes til alt er over.
Vi blei tilkalt av senteret hun ligger på i starten av påsken. Da kom beskjeden vi viste ville komme en gang, at familien burde komme. Så da reiste foreldra mine først. Og så kom resten av oss etter.
Vi skjønte at detta går mot slutten når vi kom inn der søstra mi ligger. Hun har det ikke godt nå. Overhode!
Så siden den dagen har vi rullert på å være hos henne døgnet rundt så hun hele tiden har noen hos seg.
Og hun blir dårligere og dårligere. Og vi alle går i spenn og venter på når det skal skje. Det var en uke siden på fredag at vi blei ringt etter, så søstra mi er sterk som har holdt ut så lenge. Men det merkes at hun ikke blir bedre.
Hun klarte å snakke og vise hva hun ville når vi kom. Men i dag når jeg var der tenkte jeg over hvor mye dårligere hun har blitt bare på noen dager. Nå klarer hun ikke snakke lenger, det blir bare litt lyd ut av det. Hun har øynene mest lukka. Og når vi holder hånden hennes klarer hun ikke klemme like bra lenger. Og hun ynker seg på hver utpust. Hun har det ikke bra!
Vi er alle slitne. Men vi henger i så lenge det er liv.
Men hva slags liv er det å bare ligge der i morfinrus?
Det som er bra er at de passer på hele tida at hun ikke har vondt!
Så nå er alt opp til naturens gang. Det er vondt å si det, men vi må skjønne virkeligheten. Hun kommer ikke til å bli bedre, hun kommer til å dø. Og vi må komme oss igjennom det. Det er virkeligheten.... Men virkeligheten er hard. Den er vond. Fryktelig vondt...
"Når man møter virkeligheten finner man fort ut at livet er skjørt"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar