Hun var også så fredfull når jeg så henne siste gangen. Hun lå der så vakker og hadde det godt. Hendene hennes var fortsatt myke som dem alltid har vært. Hun hadde fått to roser av barna hennes som de hadde satt pent i hendene hennes. Hun var så fredfull der hun lå. Så pen. Så vakker.
Hun hadde hjernesvulster. Hun har vært igjennom behandling, men siden det var hjernesvult blir operasjon og slikt veldig vanselig. Så vi var alle klar over at det gikk den veien det gikk. Men likevel veldig vondt..!
Off som jeg savner hun allerede. Den fantastiske søstra mi som hele livet mitt har vært mitt anker. Hun har hjulpet meg igjennom godt og vondt og hele tida vært som en ekstra mor for meg. Hun har hele veien vært mitt forbilde. Alt hun gjorde ville jeg gjøre. Alt hun hadde fått ville jeg ha.
Hun var så glad i engler, noe jeg også har blitt. Og siden hun nå har blitt en engel er det mitt nye anker.
Det vil bli en hard tid framover, desverre.. Mye tomrom som blir vanskelig å fylle... Men mye hjelper at jeg nå veit at søstra mi ikke lenger har det vondt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar